Glede, glede, sorg, komper og 17 mai

Hej!

Her sitter jeg med min nye favoritt iskrem, Ben and Jerry's Banana Split, og tenkte jeg skulle skrive en liten oppdatering fra the US. nå som det er 17. mai!

I går kveld plasserte jeg det norske flagget i blomsten på kjøkkenbordet, i håp om å få litt oppmerksomhet rettet mot Norge på fine 17. mai. Alex, lillebror, var den eneste som var litt skeptisk til å ha ett fremmedkulturelt flagg i hus, men han så ut til å leve med det. I min ekte Norges ånd, lovte jeg også å lage middag for min kjære vertsfamilie. På menyen var komper, eller "Kompjha" som de ser ut til å kalle det her på prærien nå. Jeg printet ut en oppskrift som så ut til å være grei, og startet å skrelle poteter klokken ett. Lite visste jeg da, at jeg skulle jobbe konstant i nesten fem timer i strekk for å ferdig gjøre herligheten. Ett lite avbrekk fikk jeg da jeg kjørte til bensinstasjonen, dog, for å kjøpe melk til å ha i kompemixen min. Food processoren til Jen må også nevnes å bare romme en og en potet, så å raspe opp 3 kg. poteter tok sin tid.
Etter å ha sølt kompemix på gulvet, kjøkkenskap, og litt på hundene, så fikk jeg klumpet dem sammen i 11 og en halv fine kompeballer (eller raspe baller, ettersom det var vegetarversjonen av komper jeg laget), og kokte dem godt. Resultatet var overveldende. Beste maten jeg har hatt siden bursdagen min! De likte dem også, det vet jeg! 17. mai gudene var med meg.

Så må jeg utrykke litt glede over at Norge endelig vant MGP igjen. Her har jeg sittet å sett på pinlige europeiske sangformer år etter år, og når jeg for en gangs skyld gjør noe annet enn å glane på TV'n og håpe på en seier, så vinner vi! Når jeg er på Star Trek.. Nåja, Star Trek var god. Noe jeg ikke kan si om KFC og Taco Bell. Jeg bestemte meg nemlig for å ta med meg Matt på disse to stedene (det var altså en KFC/Taco Bell restaurant). Med oss kom Althea, ei jente fra min AP US klasse. SKUFF. Taco Bell = Papir nachos og KFC = fett. Grenseløse mengder fett. Satt og spiste på mitt tredje stykke kylling, og konkluderte med at frokost dagen derpå er lettere å få ned. Da snakker jeg dagen derpå etter nyttårsaften.

Ellers så skal det nevnes at jeg til tross for alt, stortrives her. Og ja, jeg lengter etter å møte dere alle igjen, men det kommer til å bli litt vedmodig å si farvell til mange her.. Neste lørdag er det prom, El Grande Finale for året mitt her, og jeg er spent som heia! Har leid tux, $83 som forsvant fort ut fra bank kortet mitt :( Men den tar seg bra ut sammen med meg, så det var det verdt. Skal gå med Rachel Kuklinski. Fikk faktisk møtt besteforeldrene hennes her om dagen, og tror til og med at de har godt tatt meg som fremtidig svigersønn. For ett øyeblikk trodde jeg at jeg hadde fridd til henne.

Nå er is containeren tømt. Og jeg burde gjøre min creative writing hjemmelekse. Men det gjør jeg først etter å ha nevnt at jeg var på ett semi formal (liksom skoleball) på en privatskole, hvor de hadde såpeboblemaskin som jeg måtte kontrolere meg selv for ikke å stupe inn i, og at jeg gleder meg som en unge til å komme tilbake til gamla staden. Jo, og hahaha. At jeg så den største rompa of all times på KFC. Jeg skulle snu meg rundt for å se på menyen da den åpenbarte seg for meg. Jeg mistet munn og mæle. Til mine kjære Silje og Christine, den var større en Lailas (og Karis[SFO-Kari]). Meget større.

*Klyp i sideflesket* fra Espen :)

68 dager igjen bitch

Hei Peers

Nå føler jeg det er på tide å gi en salig oppdatering fra livet mitt i Ashfield, etter en lang telefonsamtale med Kine, og etter å ha følt savnet fra Norge da jeg så et ganske så sjarmerende snus-bile av Line.

Jeg har da fått lappen, og som jeg sa til en utvekslingsstudent i Minnesota, "jeg gjør så mye nå at jeg ikke får tid til å blogge noe". Jeg kjører en brun Honda Civic '90 modell, og har gjort det siden jeg fikk lappen i starten av mars. Livet mitt har derfor gått fra 14 timer facebook/skype og drastisk ned til rundt bare 6 timer i helgene, men som igjen nå nytes maksimalt.

Skolen går veldig bra, god innsats og et blink i øyekroken gjør at karakterene gjør meg glad. På den sportslige siden skal jeg heller ikke klage. Løper rundt en mil, da snakker jeg 10 km og ikke en amerikansk "mile", hver dag etter skolen. Vi har vårt første utendørs stevne på tirsdag, så grugleder meg. Noen amerikanere er jo sykelig konkuransemennesker, men mener at formen er på topp nå og er klar til å løpe fra the natives.

Som noen har fått med seg så ble jeg da med i skolekoret i starten av året her, da jeg kunne bli med på en tur til D.C. i mars. Mars er over og det er også den firedagers turen. Vi reiste direkte til Washington D.C. hvor vi fremførte patriotiske sanger som "Celebrate America" og "God Bless America". Og ja, jeg klarte selvsagt miste grepet på noen av tekstene, men da gikk jeg til plan B, stå stille og se pen ut, min favoritt posisjon. Bildet ovenfor er meg og Nikolas, den tyske utvekslingstudenten etter konserten ved Lincoln Memorial. Senere på dagen var vi på museer, og jeg fikk sett verdens største diamant. Et lykkelig øyeblikk. Dagen endte kollosalt bra, ettersom vi gikk på "The Golden Corral" på veien til New Jersey. Etter en fetende og kalori rik middag, sa koret takk for maten på sin egen måte. Samtlige reiste seg, og vi sang en afrikansk sang, "Baba Yetu" for servitrisen vår. Jeg måtte holde meg så hardt for ikke å knekke meg, det var übervittig. Stakkars damen ante ikke hva hvor hun skulle gjøre av seg. Det hørtest helt fryktelig ut, og Vi reiste så videre til Six Flags New Jersey. Heldigvis fikk jeg for første gang oppleve en restaurant med et titals tv skjermer viser utelukkende bil og cola reklamer med lyd som fylte hele rommet. Dagen etter der, var vi i New York City, så Billy Elliot på Broadway og jeg fikk se den nøgne Cowboy på Times Square. Hot.

Påsken i USA er ikke på langt nær så festlig som den norske ettersom vi ikke får fri på helligdagene. "The constitution says your not to mix the church and state" sa vertsmor. Men som jeg sa, "Why on Earth are we mentioning God in the pledge every morning?" Da ble hun stille ja, og førte til en glad-Espen. Og apropo påske, halleluja, bestemor sendte masse Freia Påskeegg, noe som gleder en Freia elskende sjel i USA.

Jeg vil også nevne at jeg er veldig så glad fortsatt, faktisk en gladere person nå en det jeg var da jeg forlot fædrelandet, om det går an. Kjenner et sterkt savn fra sistnevnte land, merker det er på tide å ta en tur hjem snart. 68 dager igjen!

Til slutt så må jeg nevne at jeg får min egen utvekslingstudent til fredag, han heter Thomas og er fra Danmark. Han er utvekslingstudent i samme stat som meg, men tar turen til oss når vertsfamilien hans reiser på ferie i April-ferien neste uke. Det blir spennende.

Nå må jeg få gjort ferdig leksene mine, så slutter av med å si, gleder meg ekstremt masse til å komme hjem til Norge.

Jaaaa, ingen tvil!

Espen savner store søster

Jeg savner storesøsteren min veldig i dag. Savner henne hver dag, men spesielt mye i dag. Som man sier i Amerika; "I Love You Ida"

18 år, ingen alkohol, men gassballonger!

Helow!

Nå er det på tide å komme med en liten oppdatering fra livet mitt her fra andre siden av det store havet. Fikk en liten påminnelse av Linn, så her kommer alle de juicy avsløringene fra Espens 18-års feiring og livet generelt ute på the Fields of Ashfield.

Jeg får begynne med å si at den største grunnen til at jeg ikke har blogget noe særlig, er fordi det faktisk, ikke skjer så mye her. Hvilket kanskje virker rart etter at jeg ble sendt ned for å skape litt liv her, men det ser ikke ut som jeg har påvirket folk for mye med mitt over-energirike nærvære. Januar og februar har gått forbi fort. I januar.. Fikk jeg karakterene mine, som besto av masse A'er, og en B- i matte, noe som jeg synes er vell verdt å feire når man er en norsk blondine!

Så må jeg skryte på min salige arbeid med hestene. To ganger har jeg vært alene på gården når Nugget, den store, store manne hesten bestemte seg for å stikke av. Med min dyriske tiltrekningskraft fikk jeg lokket ham inn i innhegningen og fikset gjerdet. En stolt vertsmor skal jeg si. Jeg har også matet dem hele fire ganger alene, så jeg er fornøyd med egen innsats.

Glemsom som jeg er, så hopper jeg over til Februar. Denne måneden har vært fyllt med friidrett. Jeg gikk videre til Western Massachusetts State Championship i 300 meter, og Massachusetts State Championship i 300 meter og lengdehopp, som var i Boston. Jeg vant ikke, konuransen var veldig hard, men hadde det gøy.

Lørdag 21. februar hadde jeg og Eliza Hollister, som har samme innitialer og samme bursdagsdato som meg, den lykksalige dato, 24. februar. Vi feiret med sleepover hos henne sammen med fire andre. Som eneste gutt som ikke var en Hollister, fikk jeg også oppleve en heller pinlig sammtale med hennes mor.

Mrs H.: "So, Espen, you are allowed to sleep with the girls and Harry in the livingroom tonight, but I need you to do a thing for me."

Espen: "Yes, sure thing"

Mrs H. : "I need to you to pull your mattress as far away from the girls as possible. You know, to avoid..(her avrbryter Espen)"

Espen: "OK! I'll do that, *høy latter*"

Bursdagen gikk heftig for seg, vi spiste taco og fingerheklet, for så å ake litt. Hahaha, viste forresten Rachel og Eliza "My Boobs Are OK!" sangen , de fant den noe støtende. Den var på CD'n jeg gav til Eliza "Eliza's Introduction to Norwegian Music". Det er forresten de to på bildet.

24. Februar var en god dag, jeg ble 18 i ro og mak. Jeg fikk kake og gass ballonger av vertsmor sammen med en gave, litt kort fra Skandinavia, og masse gratulasjoner. Jeg får lappen 2. mars!!

Mine to dager som 18-åring har jeg savnet Norge veldig mye. Har kjørt på med masse norsk musikk på iPoden, og lært litt norske fraser til vertsfamilien. Året mitt så langt har vært veldig bra, men jeg startet å savne slike luksuser som et eget rom og litt privatliv nå.

Skal ikke skrive om mine sorger mer, håper virkelig at ting går bra hjemme, savner dere alle veldig mye. Frem til da,

hugs and kisses from Espen!